Film

Utekino i Vanndamman

Lokalavisa vår har stadig annonser om ting som skjer i Kristiansund og omegn, og onsdag fanget denne annonsen min interesse

For en som har hatt Abba med seg gjennom hele ungdomstiden er filmen en perle. Jeg har sett den mange ganger, men aldri før ute... Dette var noe helt nytt, så det måtte prøves. Etter en lang dag på skolen, tenkte jeg at jeg ikke gadd allikevel, men så ble jeg overtalt av en som syntes det var verdt å støtte opp om arrangørene. Man kan ikke klage på at det ikke skjer noe om man bare har tenkt å sitte hjemme!

Dermed pakka jeg med meg popcorn, Toffin, sitteunderlag og ei bøtte nysgjerrighet og kjørte til byen.

Inne eller ute, man må ha popcorn på kino.

Ut mot Vanndamman var det den rene folkevandringen. Selv om været var litt ustabilt, var septemberkvelden varm og flere hundre hadde tatt på seg varmt tøy og var klare for å prøve noe nytt.

Klokka var nesten ni på kvelden, så det var mørkt, men veldig god stemning. Før filmen ble vi hilst velkommen og fikk vite at arrangementet var kommet istand fordi ei ung jente hadde ønsket seg utekino i Kristiansund.

Da filmen startet var vi plutselig på en øy i Hellas. Det var jubling, klapping og sanger. Av og til var det vanskelig å skille mellom det som skjedde på lerretet og det som skjedde på gressbakken i en park. "I love you, I do, I do, I do, I do, I do-o-o-o" lød det fra høytalerne mens forelskede par i alle aldre holdt hender. Jentegjengen nede til høyre var helt med på "Dancing Queen" og den nydelige sangen om en datter som vokser opp smøg seg inn i hjertene våre mens en mor ved siden av meg strøk sin ti år gamle datter over håret.

Å ha kino ute i September var en sjanse å ta, men av og til må man ta noen sjanser. Man må kanskje improvisere litt og ta de mulighetene livet byr på. For meg handler "Mamma Mia" om dette. Forskjellige utfordringer etter hvor man er i livet, men vi er kanskje ikke så forskjellige likevel? 




Jeg tror kanskje det regnet litt. Det så sånn ut i lyset fra prosjektoren. Vinden raslet i løvet i trærne. Den var varm, og plaget ingen. Da filmen var over og vi gikk hver til vårt hørte jeg en av damene som gikk bak meg fortelle sin venninne at hun hadde vært så forelsket at hun skalv da "Han", som var musiker, kom inn i rommet. Hvem skulle trodd det om damen som sikkert var rundt 60? Fritt oversatt fra engelsk sier et ordtak "Det er mere enn det du ser". Slik er det. Alle mennesker har sin historie og de fleste har drømmer uavhengig av alder.

Kanskje alle mennesker er lysfontener (som en brudgom engang sa om sin brud) Utekino i Vanndamman var et trivelig lyspunkt i tilværelsen, så all ære til Braatthallen, Kristiansund Kommune,  Tidens Krav og Gamle Kripos som stod som arrangører. Kvelden i går var minneverdig, og nå er jeg klar for nye eventyr.

Ha en fortsatt fin fredag.

-klem-

#kino #film #ute #mamma mia #kristiansund

My week with Marilyn - om filmen

Med flere "terningkast fem" på coveret og to Oskarnominasjoner var dette en film jeg gledet meg til å se. Her i heimen er ikke dette noen familiefilm, og jeg gjorde nok rett i å sette den på en kveld da familiens øvrige medlemmer var opptatt med sitt.

 

Filmatiseringen av Colin Clarks beskrivelser av sitt møte med stjernen er en fin liten perle som bæres av svært gode skuespillerprestasjoner. Flere av rolleinnehaverne er nevneverdige, men jeg holder meg til en kort vurdering av en av dem.

Å skulle gjenskape personligheten til et ikon er ingen lett oppgave. Man kan alltids finne noen som kan se ut som, gå som og synge som Marilyn, men etter å ha sett filmen tror jeg kanskje Michelle Williams også tenker som henne. At hun forstår Marilyn er kanskje å ta for hardt i, for jeg tror aldri noen, noensinne, kom under huden på Norma Jean. Hun beholdt sitt livs hovedrolle som den tanketomme, pene blondinen også etter sin død for femti år siden.

Kanskje er det på det området jeg føler at noe mangler? Den delen som gir deg litt bakgrunnsinformasjon uten at man skjønner det selv... Hadde dette vært historien om Hvemsomhelst hadde den kanskje fungert på en annen måte. Man hadde iallefall hatt helt andre  forventninger til filmen. Nå er den en løsrevet del av en historie. Historien om en kvinne som ble berømt, beryktet og beundret og som uttalte "I knew I belonged to the public and to the world, not because I was talented or even beautiful, but because I had never belonged to anything or anyone else".

Jeg likte filmen, og har ingen problemer med å oppfordre andre romantikere til å se den, men noen STOR film er den nok ikke. Den er for lang til å beskrive en uke og for kort til å beskrive et liv. Om denne filmen blir husket er det pga at den handler om en stjerne som fikk lov til å skinne sterkt på himmelen også etter sin død i 1962. 1. juni i år skulle Marilyn ha fylt 86. Hun ble ikke eldre enn 36, derfor vil hun leve evig.

Mine meninger om "My week with Marilyn" er selvfølgelig ikke tuftet på faglige kvalifikasjoner. Jeg har ikke noe profesjonelt forhold til film og det jeg skriver her er personlige betraktninger. Konklusjonen blir at for min del kan jeg godt se filmen igjen. Jeg kan gjerne se filmen sammen med en venninne eller flere, men om jeg prøver å sette den på som familiefilm en lørdagskveld tror jeg at jeg blir ensom og forlatt i sofa'n. I den settingen passer nok "Rambo" bedre!

 

, Averøy

Hestia var ilden og hjertets gudinne. Den som holdt liv i flammen... Fordi min mann D og mine to voksne sønner er det viktigste i mitt liv, har jeg lånt navnet. Uansett hva som skjer, er mitt hjerte hos disse tre og det vi har sammen.

Norske blogger
hits