Helse

Mamma i beredskap

Da er vi her igjen... i beredskap. Følge med på bandasjer og medisiner, passe på at han får fornuftig mat og nok væske, følge opp avtaler med sykehus og vurdere hva som trengs i forhold til hjemmesykepleie og skole.... Slik blir det ei ukes tid i allefall, men jeg er utrolig glad for at vi har kommet så langt.

Tenåringen ble trilla ned til operasjon ved 15.30-tia på torsdag. Da hadde vi vært på sykehuset siden klokken åtte om morran, og junior som er en svært tålmodig kar ble nok lettet over å endelig være "i gang" Det ble noen runder med kortspill den dagen...

Operasjonen gikk forsåvidt fint, selv om det ble ganske langt på kveld før han kom opp igjen. Imidlertid tok det ikke lang tid etter at han var tilbake på avdelingen før det ble full action.... Heldigvis var han innlagt på en avdeling der det jobber flotte mennesker og blødningene ble effektivt stoppet. Vi ble der over natten og ved 16-tiden i går var det godt å komme hjem.



En noget blek tenåring etter sårskift i går... Vi er nok begge glad at det finnes smertestillende.

Men veneflonen ser han så absolutt på som "et nødvendig onde".

Det blir noen veldig rolige dager nå. Hjemmesykepleien har vært her i dag og kommer en gang pr dag iallefall t o m tirsdag. Onsdag er det kontroll på sykehuset, og da får vi se hvor veien går videre.

Nå skal vi nyte lørdagskvelden med TV, levende lys og drømmen om et lite glass hvitt... Så lenge det er stor blødningsfare i operasjonssåret er jeg "i beredskap" og OM noe skulle skje er det bare å hive seg i bilen. Da blir det nok først legevakta i Kristiansund, og siden det ikke er kirurger på vakt der i helga, blir det en laaaaaaaaaaang kjøretur til Molde.

Derfor krysser jeg fingrene for at ingenting uforutsett skjer (og så sjekker jeg bandasjen hver time...)

 

Ha en strålende lørdagskveld, folkens.

Ny operasjon - igjen...

Da er det straks på tide å vekke Tenåringen, sende ham i dusjen og kjøre til sykehuset. Kl 08.00 skal vi møte på sykehuset i Kristiansund, og så er det bare å vente.... Jeg er veldig glad for at vi skal være på barneavdelingen og slipper å sitte i timesvis på hver sin stol og vente. Jeg er også glad for at både jeg og Tenåringen kjenner kirurgene.. Ikke så godt at vi kaller dem venner, men godt nok til at vi stoler på dem.

Det blir en spennende og laaaaaaaaaang dag, men det er godt å slippe å vente mere.

Ha en fin torsdag, og husk å vise at du er glad i noen.

 

-klem-

Endelig klart for operasjon

Ny time på kir. pol i dag for tenåringen. Han er sykemeldt denne uka og vi dro vel inn til byen med små forventninger, men nå blir det endelig operasjon



 

Den eneste fordelen med at dette har tatt så lang tid er at jeg stoler 100% på kirurgene som skal operere, og jeg vet at pleierene som tar hånd om tenåringen min er flotte mennesker.



Inngrepet skjer så snart som mulig. Desverre kommer påsken litt i veien, men han er iallefall oppmeldt til operasjon nå!

Men - det skal bli godt å gå ut fra sykehuset uten en ny avtale på blokka.

Ha en fin onsdagskveld, folkens.

Når man venter...

Er det ikke det ene, så er det det andre! Gubben kom heim på fredag, og vi hadde en rolig og trivelig helg. Dvs, helgen var nok trivelig for alle tre her hjemme, men ganske så ubehagelig for Tenåringen. Etter en helg med smerter for ham, var det bare å ta en telefon til kir. pol så snart de åpnet telefonen sin kl 9, og så var vi på vei til sykehuset igjen.

Når man kommer inn akutt på denne måten, må man finne seg i å vente en stund. Utenfor kir. pol. står det stoler på rekke og rad i gangen og denne mandagen var det full fart her.

Man kan oppleve så mangt mens man venter. Denne dagen holdt vi selskap sammen med et hyggelig ungt par av utenlandsk opprinnelse og deres 3-4 år gamle blide sønn. Han løp litt fram og tilbake, slik unger gjør, men forstyrret ingen. Litt lenger borte satt en kar som tydeligvis hadde skadd seg på arbeid. Han ventet tålmodig med is på den ene hånden og en avis han prøvde å håndtere med den andre. Med blid stemme sa han til pleieren som kom med is at det var greit at han måtte vente litt, han greide seg fint. Den eldre damen i rullestol ventet tålmodig men litt småbekymret siden taxien ventet. Sjåføren kom innom og beroliget henne med at de kjekke damene i luka skulle ringe når rullestoldamen var ferdigbehandlet. Ukebladet kom fram og ansiktet ble igjen lagt i ventefolder..Man venter.

Ikke alle var like tålmodige. Høylydte beklagelser og felles frustrasjon forenet damene som hadde "tatt den helt ut" på helgens fest. Disse to og deres felles venninne kunne ved hjelp av høyhælte sko, væskeinntak eller ren og skjær uflaks se imøte en framtid med en eller annen gipset kroppsdel. For ordens skyld var dette IKKE 18-åringer på byn. De var godt voksne disse damene. Det gikk nok med endel gips denne dagen og noe av skylden får man legge på våren. Trampoliner, utelek og våryre barn ender av og til med knall og fall. De fleste av disse kom, ventet, ble behandlet og gikk, men en av dem fikk vi litt for nært innpå oss.

Denne utålmodige (eller utålelige?) skapningen som var med som følge til en pasient greide å uffe, akke, mase og i tillegg kommentere ALLE som gikk forbi. Hun strakk hals for å kunne se opp i sengene som ble trillet forbi og gremmet seg fordi hun ikke fikk fulgt med hva som skjedde med pasienten som kom inn på båre. Når man ser en person med nakkekrage og i tillegg får med seg at både lege og sykepleiere går bort til båren, må man tydeligvis være obs og ha øyne og øre på stilk. Om man i tillegg kan instruere et medbragt barn til å gå bort for å se hva som skjer, så har man jo underholdning en stund. Å sette telefonen på lydløs eller snakke med "innestemme" var heller ikke noe tema.

Denne brokede forsamling tilbragte altså en formiddag på korridorens rørstoler og da vi etter en liten evighet fikk komme inn, ventet jeg å finne stresset personell med svetteperler i panna og hektiske flekker i ansiktet...

Men slik ble det ikke.. Det var hektisk, men på kir.pol i Kristiansund har de full kontroll. En smilende sykepleier hilste på oss begge og forberedte pasienten før turnuslegen kom inn. Hun var hyggelig og spurte om de  rette tingene. Kirurgen som også kom inn var like omtenksom og blodprøver ble rekvirert. All respekt til disse som til tross for en SVÆRT hektisk dag fikk jobben gjort med et smil.

På labben endte det med en likblek kar som holdt på å gå i gulvet. Også her ble vi tatt hånd om på beste måte og etter at tenåringen hadde fått i seg litt mat og tatt det med ro en liten stund, kunne vi spasere ut derfra også.

Vi måtte være i byn til vi fikk svar på blodprøvene, så da ble det en runde på BurgerKing. Tenåringen var veldig fornøyd med det... Det tok sin tid, men legen ringte, slik hun hadde lovet og vi kunne tilslutt dra hjem. Da var klokka over fem på ettermiddagen og vi var temmelig slitne, begge to, men de som jobbet på kir.pol måtte da være enda mere slitne!! All kred og MASSE verbale blomster til de som lever med slike dager og likevel klarer å smile hyggelig til dem som trenger det....

Fra Montebello med håp i bagasjen

Da har Gubben kommet hjem etter 2 uker på Montebello.




Montebello ligger på Mesnali, en liten kjøretur fra Lillehammer. Om du vil vite mer om dette stedet finner du nettsiden deres HER

Da han dro nedover hadde han med seg mye rart i kofferten. Han pakket ned skjorter og sko og tonnevis med frustrasjon. Å gå i så mange år uten å bli sett av helsevesenet gjør noe med en, og man har vanskelig for å tro at tilstanden kan bli bedre. Når man stadig møtes med negative nyheter. Når helsepersonell sier at "dette kan vi ikke gjøre noe med" og "dette må du bare leve med" og stort sett trekker på skuldrene, resignerer man og tror disse påstandene er sannhet. Mentalt tror jeg han hadde forberedt seg på å bli sendt hjem etter første undersøkelse med de samme ordene som avskjedshilsen... "Vi kan ikke behandle dette"

Vel - han kom ikke hjem før tiden. Han kom hjem fredagskveld med fargerik tape, metervis med bandasje og mange historier fra to flotte uker. Han har fortalt om møte med andre som forstår. Han har fortalt om mennesker som lever med de samme problemene som ham og om personell som ser utfordringer istedenfor begrensninger.

Intensiv fysioterapi og nye kunnskaper har gjort veldig mye, og det største som har skjedd er at han har fått HÅP. Håp om at dagene kan bli bedre og om at livet kan bli enklere. Selv om lymfødem er en kronisk tilstand som man må leve med, er det mulig å gjøre mye for at man kan leve et mer normalt liv. Livet vil alltid bestå av fysioterapitimer, tape og bandasjer. Man må ta hensyn i mange situasjoner, men man trenger ikke å gi opp. En hyggelig konsekvens av oppholdet er kontakten med andre i samme situasjon. Det er viktig å holde seg oppdatert, og da er det viktig å holde kontakten med andre lymfødemikere.




Gubben har mye å takke oppholdet på Montebello for. Ikke minst gode og løsningsorienterte fysioterapeuter har æren for at han nå er På bedringens vei


Og jeg veksler på å bøye meg i støvet og å sveve under taket. Tusen takk, Montebello, for at dere har sendt hjem en ny mann til meg!

(Bildet av Montebello og institusjonens logo er lånt fra nett)

Viktig innlegg fra "innsiden"

Jeg er så heldig at jeg kjenner mange flotte mennesker. En av dem skriver bloggen Hagemor. Hun er en aktiv dame med mange jern i ilden og er en av dem som får ting gjort. Som mamma til tre flotte gutter har hun vært en svært deltagende mor, og da midterste sønnen fikk diagnosen cøliaki engasjerte hun seg også i det som skjer rundt denne tilstanden.

I går leste jeg et innlegg hun har skrevet som er relatert til denne diagnosen, og dette syns jeg er så viktig at flest mulig må få lese dette.

En link direkte til VÅKN OPP LEGER finner du HER

Jeg vet ikke så mye om cøliaki, men jeg vet mye om det å ha barn med skjulte "tilstander". For utenforstående kan det virke som om barnet ikke har et problem i verden. For den som er oppi det er det snakk om aksept, tilpasning og et best mulig liv. Å lære et barn å leve med sykdom krever mye av foreldrene og å selv lære seg å leve med sykdom krever mye.  Det finnes ingen enkel oppskrift på det, men det er alltid godt å kunne lære av andres erfaringer.  Cøliakiforeningen hjelper så gjerne der det trengs.

Snakk om flott mamma!

Beskjed fra legen.

Opp gjennom tiden har det blitt mange legebesøk og mange forskjellige leger på tenåringen. Akkurat nå er det en fastlege, en fast barnelege, en nevrolog og 2-3 kirurger å forholde seg til. Tenåringen er en rolig og svært tålmodig kar som har vært vant til disse hvitfrakkene så lenge han kan huske. I tillegg til nevnte leger har det vært mange andre involvert... Spesialister på SpesialSykehuset for Epilepsi (SSE i Oslo), personell på sykehusene i Kr sund, Molde, Trondheim og Ålesund, ambulansesjåfører, legevakt osv...Dette har vært endel av livet fra han var såvidt fylt to.

Da Inez i går kunne fortelle at :

"Det er ingen epileptisk aktivitet i hjernen. Du har en helt normal E E G og INGEN symptomer på epilepsi" ble vi litt overveldet begge to. - og veldig, veldig glade!!!!

Det ble masse familietid istedenfor tid til blogging. - og nå er det tid for jobb :o)

Ha en riktig fin fredag.

 

-klem-

Moldetur på ustabilt grunnlag

Turen til Molde på morgenen ble mil etter mil på drittføre. Nattens/morgenens snøføre hadde gått i oppløsning så bilen var ikke helt samarbeidsvillig... Da vi kom til Eide måtte jeg stoppe på bensinstasjonen for å ta unna sørpe fra hjulbuene. De var tettpakkede! Heldigvis kjørte vi så tidlig at vi hadde god tid på å komme oss til sykehuset.

I gangen på "nevrologen" henger mange interessante bilder, bl a dette




Kanskje er det siste gang med "prikker på hodet"

Etter undersøkelsen ble det tid til en runde ned i byen. Jeg er like forvirret hver gang jeg skal parkere inne i tunellen, og like overrasket hver gang over at det går bra. Riktignok kjørte jeg i feil kjøreretning et lite stykke, men det er ikke så greit å forstå alle henvisningene i forhold til arbeidet som pågår inni der. - ikke for et fehode som meg iallefall.

Sist jeg var i Molde oppdaget jeg to butikker som jeg ville sjekke ut. Den ene var flott og får et eget blogginnlegg, den andre var en overfylt sak som jeg ikke har tenkt meg inn i igjen... I tillegg var jeg innom Mia Bao i Storgata og ble veldig fornøyd med servicen fra Julianne. (Det navnet står iallefall på kassalappen)

Etter en ny runde på sykehuset er det obligatorisk å dra på Burger King på Roseby. Mor "skulle bare..." først. Da Tenåringen ble lei av en snartur her og en snartur der, ventet han bare i gangen.

Turen hjem ble heldigvis enklere. Stort sett bare veier gjorde kjøringen til en lek. Nå er det godt å være heime igjen. Det er kaldt og småruskete ute, men inne fyrer vi med ved!

Sykehus igjen

I disse tider blir det unektelig mye sykehus. Dagens gjøremål blir derfor å kjøre til Molde der Tenåringen skal på EEG-undersøkelse. Det blir spennende, for nå har han vært medikamentfri i flere uker, og det ser ut til å gå bra.

Torsdag blir det en ny tur til sykehuset i Kristiansund på kontroll, men i neste uke er det ikke planlagt en eneste legetime for ham (Jippi!!!!)

For å ikke få abstinenser blir jeg med Gubben istedenfor når han skal på kontroll på St. Olavs neste fredag.

Det KUNNE jo vært en forklaring, men sannheten er at jeg blir med Gubben til Trondheim for å møte Studenten. Jeg syns det er eviglenge siden han var hjemme, så jeg gleder meg veldig til å se ham igjen.

Men først er det altså tid for å kjøre S A K T E til Molde. Kanskje vi kan kalle det ferietur?



Ha en riktig god mandag.

 

-klem-

Verdens dårligste mor

Jeg er ikke den rette til å bedømme min innsats som mamma, det får mine to håpefulle gjøre. Jeg er nok ikke den beste, men så ille som jeg følte meg tidligere i dag er jeg forhåpentligvis ikke.

Tenåringen går ofte på kontroll på sykehuset. Sist han var der ble det sånn passelig kaos. Samtidig som vi kom inn, kom det inn skadde fra en trafikkulykke. Alle kirurgene, inklusive "vår" lege, ble opptatt der. I tillegg var det fremdeles noen som var på juleferie, så etter å ha ventet i nesten en time kom en ukjent kirurg inn. Han er sikkert veldig flink, men han kjenner ikke Tenåringens historie og ville avbryte den pågående behandlingen uten å ha en ny plan.... Jeg fikk heldigvis avverget dette. Det kan jo hende kirurgen tok riktig beslutning, men jeg syns det er best at en slik avgjørelse blir gjort av noen som har fulgt pasienten en stund. Den nye timen ble satt opp til i morgen kl 14.40, og det er her problemet ligger. Jeg jobber skift, og jeg er alene på mange av mine vakter. Når det er tilfelle må jeg være tilstede. Det nytter ikke å komme en halvtime for sent. Siden dette er min eneste vakt denne uka (utenom nattvaktene til helga) bestemte jeg meg for å gå på jobb. Dette medførte at Tenåringen måtte dra alene på sykehuset. Det er helt greit at han er 16 år gammel, men når det muligens skal tas en avgjørelse om operasjon eller ikke, syns jeg det er en veldig stor avgjørelse å ta for ham  alene...

Men, heldigvis fins det


ENGLER.

En kollega tilbød seg å være tilstede på vakta mi til jeg kommer meg på jobb. Kanskje går det en time, kanskje bare et kvarter. Jeg drar selvfølgelig direkte bortover etter sykehuset, men i utgangspunktet var det bare to alternativer. "Sykt barn" (Tenåringen er kroniker og vi har vedtak fra NAV om at jeg har utvidet rett til å være hjemme med ham) og dermed være borte hele vakta eller å la ham dra alene....

Gjett om jeg er glad jeg har gode kolleger ♥

- for å ha ansvar for mennesker som er syke på en eller annen måte er egentlig ikke forenelig med jobb i lille Norge.

Orker ikke..........

Dagen er på vei til å gå over til natt, men jeg vet ikke hvor den har blitt av

Jeg har stort sett oppholdt meg på sofan og det får meg iallefall til å innse at av og til må man bare kapitulere. Etter hvert greide jeg å karre meg avgårde på butikken. Det var dagens store gjøremål. Heldigvis bakte jeg brød i går, så matlause er vi ikke ;o)

Grovbrød med brunost er godt!

Jeg tenkte jeg skulle få blogget litt mere om Osloturen, men jeg orker rett og slett ikke å redigere bildene. Det går sikkert likar i  mårra.

Selv om det blir noen down-dager på meg har jeg ingen grunn til å klage. Det er bare å ta tiden til hjelp. Så enkelt er det ikke for de som lider av utmattelsessyndrom. Man kan ikke bare "ta seg sammen". Er man utmattet så ER man utmattet. Det er ikke snakk om hva man selv vil.

Influensa er forbigående, utmattelsessyndrom er langvarig. Jeg er heldig som kan flate ut etpar dager og så være i gjenge igjen.

Ha en fortsatt fin tirsdagskveld.

-klem-

Influensa eller?

I går, da jeg stod opp hadde jeg ingen symptomer på noe som helst. Utpå dagen gikk jeg meg en liten tur, men jeg ble så sliten og orket ikke gå så langt. DEt var ikke måte på hvor lat jeg hadde blitt...

Etterhvert ble nesen tettere, øynene brennende og leddene kjennes ut som ubøyelige trepinner. Et kjapt søk på nettet etterlot ikke noe tvil...

Tegn på influensa:

1. Akutte symptomer

2. Feber (over 38 grader) og frysninger

3. Sår hals, tung pust og tørrhoste

4. Slapphet

5. Hodepine

6. Muskel- og leddsmerter

7. Noen får også diaré og oppkast.

(Kilde:Martin Herrstrøm, apoteker og farmasøyt, Apotek1)

Influensa er det ikke så mye å gjøre med, så her er det bare å kapitulere. Heldigvis finnes saltvann for å åpne luftveiene, Ibux for å minske feber, leddsmerter og hodepine. Rett-i-koppen solbærtoddy gjør godt for halsen og jeg kan med god samvittighet ligge på sofan og se på dumme serier.

Egentlig er jeg heldig, for jeg har ferie. Da slipper jeg å ha dårlig samvittighet for at jeg må holde meg hjemme. Jeg har ikke småunger og min kjekke sønn er enkel å ha med å gjøre. Det blir lettvint middag et par dager framover. Dyne, tørkerull og litt blogging og TV innimellom og før man får blunket er jeg frisk igjen, tenker jeg :o)

Ha en riktig fin tirsdag, og hold dere friske!

 

-klem-

Nyoperert

DA er endelig ventetiden over. Det ble litt forsinkelser i går, men alt gikk stort sett etter planen. Det blir alltid endel venting når det er så mange som er avhengige av hverandre, og enkelte ting (som f.eks akutte tilfeller) rår man ikke med. Etter at tenåringen ble operert gikk det ganske lang tid før han kom opp på avdelinga igjen. Siden han hadde fått lagt inn et dren som skulle fjærnes i dag, var det best at vi var på Barneavdelinga ved Kristiansund Sykehus over natta.

Det er ikke første gang vi er der. Vi har faktisk vært der så mange ganger at vi har ligget minst en natt på absolutt alle rommene der inklusiv ei natt på stua ;o)

Denne gangen fikk vi et rom helt for oss selv. Jeg tror det var godt for Tenåringen å slippe å ta hensyn til andre akkurat da. Det var også veldig godt å endelig få mat.

Litt bortskjemt er det lov til å være, så da sendes mor ut på BurgerKing for å kjøpe burger og ned på kaia for å kjøpe chips.

Dette var kanskje siste gang vi var på barneavdelinga. Selvfølgelig er det best å få være frisk, men det er på en måte litt vemodig også. Når man har syke barn, er det så viktig å føle seg hørt og ivaretatt, og det blir man i Kristiansund. Flere av pleierene kjente igjen Tenåringen fra da han var bitteliten og pleide å stå i vinduet i gangen og se på ferga. Noen husker hasardkjøringen i gangen med dokkevogn og intravenøsstativ (med mor på slep), eller Smurfetøflene som var forferdelig viktige for en syk liten gutt.

Denne gangen var det ikke verken smurfetøfler eller løping i gangene, men den vennligheten og varmen man blir møtt med fra alle, sykepleiere, vaskedamene, legene, anestesien og alle andre involverte er så hjertevarmende. Til og med dama i kantina hadde noen hyggelige ord på lur i går. Tusen takk til alle vi møtte i avdelingen. Dere gjør en fantastisk jobb. Det er ikke enkelt å møte syke små pasienter og deres utslitte, redde og av og til smånevrotiske pårørende. Foruten pleierene sendes denne gangen en ekstra takknemlig tanke til Bendik som holder hva han lover og til Terje som med få ord greide å berolige en mamma som gruet seg veldig til at sønnen skulle legges i narkose.

For alle fremtidige små pasienters del håper jeg inderlig at vi får beholde Barneavdelingen i Kristiansund.

Ha en fortsatt god fredagskveld!

(Flere innlegg kommer etterhvert, bl a om Arne og Carlos dukker )

 

-klem-

Vi prøver igjen

Da er det på tide å psyke seg opp igjen og satse på at operasjonen blir gjennomført i morgen, For sikkerhets skyld ringte jeg sykehuset i dag, og det kom ikke som noen bombe at Tenåringen ikke stod på pasientlista til i morgen. De hyggelige damene på barneavdelinga i Kristiansund fant ham etterhvert på lista for operasjon, og etter litt venting ringte en av dem tilbake og sa fra om at alt var klart. Nå får vi bare krysse fingrene for at alt går som det skal og at gutten er på bena raskt etterpå.

Ha en fortsatt god kveld.

 

-klem-

Epilepsi og medisiner

David har epilepsi og har gått på medisiner for det i ca 10 år. Nå er det heldigvis lenge siden han har hatt anfall, så i samråd med legen hans og SSE skal vi nå prøve å trappe ned på medikamentene. Målet er en hverdag uten medisiner.

Tirsdag var vi på sykehuset for en grundig sjekk før nedtrapingen starter, og i går var jeg innom skolen for å informere rektor om endringene. Det blir en veldig spennende (og litt skummel) tid som krever endel av dem som er rundt ham. Det er ikke så enkelt å oppfatte de vanligste anfallene, men det er veldig viktig å få registrert dem. Derfor må alle som er rundt Tenåringen følge litt ekstra med på ham. GTK-anfallene som de fleste forbinder med epilepsi er bare en liten del av bildet på denne tilstanden. Det er mye vanskeligere å registrere små anfall, men veldig viktig å registrere dem siden mange små anfall kan gå over til større anfall og den værst tenkelige situasjonen, status epilepticus.

Jeg har imidlertid stor tro på at dette går bra og at han ikke får anfall.

 



Ha en riktig fin torsdag!

Etterpåklok.

Det sies at etterpåklokskap er den enkleste form for klokskap... Jeg vet ikke helt, for når man er kommet til det stadiet, innser man kanskje hvor dum man har vært? Selv om jeg ikke kan gjøre noe med det akkurat nå, innser jeg endelig (og muligens for sent) at jeg burde ha kastet inn håndkleet for lenge siden.

I hele går ettermiddag gikk jeg rundt med telefonen i hånda/lomma og venta på at legen min skulle ringe. Da han ringte ønsket jeg i et idiotisk øyeblikk at han ikke hadde gjort det! Røntgen og MR i forrige uke avslørte slitasjegikt i skulder og senebetennelse i armen. Det er egentlig alt jeg vet om min "tilstand". Jeg skjønner jo at jeg blir sykemeldt litt lenger enn t.o.m søndag, men hvor lenge det blir har jeg ingen formening om. Jeg har også fått med meg at jeg trenger evigheter på å brette klær og å skifte på ei seng, at jeg trenger to dager på helgavasken, at jeg ikke kan strikke og at jeg må blogge med en hånd.

Det som overgår min forstand, er at når jeg nå skjønner så mye, hvorfor greide jeg ikke da å forstå at jeg ikke kunne fortsette å jobbe når jeg hadde så vondt at jeg la inn Ibux i kostholdet? Hvorfor tenkte jeg ikke over at jeg var(er) stiv som en stokk her hjemme og etter to dager med varme er jeg et helt annet menneske? Ethvert tenkende menneske begriper vel at når man må bruke begge hendene for å plugge inn støpselet til kaffetrakteren, er det noe som ikke stemmer....?

Som sagt, etterpåklokskap er mye enklere. Jeg håper jeg får litt mere "førklokskap" også etterhvert. Om ikke før, så håper jeg legen min kan opplyse meg når jeg skal til ham på mandagsmorgenen. Enn så lenge får jeg bare fortsette å gremmes over hvor dum jeg har vært!

 

-men det går sikkert likar i mårra :o)

Helt rolig er litt kjedelig!

Det er uvant å ta det HELT med ro. Det ble gjort funn på røntgen og MR i går, men bildene måtte vises til lege før jeg kunne få vite resultatet. Jeg er veldig spent, for jeg vet absolutt ikke hva dette er. Jeg vet at det er vondt i armen, men jeg kjenner ikke årsaken til det. Jeg får vel bare være tålmodig og etterhvert bli flinkere til å skrive med venstre hånd. For øyeblikket går det veeeldig tregt ;o(

 

Håper dere alle har fine dager

 

-klem-

Fastlege eller fast lege?

Jeg er så heldig at jeg har en fast lege som fastlege. Han snakker norsk, bor på stedet og vet at jeg ikke liker å være syk. Jeg tror det meste kan kureres med tran og frisk luft, men av og til er ikke det nok. I går måtte jeg en tur innover, for armen min har vært vond i en mnd nå, og det går ikke over av seg selv denne gangen. Hånda er heldigvis ikke vond, så lenge jeg støtter albuen godt. Derfor kan jeg både blogge, skrive og gjøre håndarbeid, men bevegelser der jeg må løfte armen går forferdelig sent.



Siden legen min ikke vil ha bilde av seg selv i bloggen, måtte jeg tegne en pen tegning av ham. Kanskje ikke så lett å se likheten, så jeg lagde like godt et skilt slik at alle skal se at dette er en doktor.

Pga at vi har hatt samme lege over lang tid, kjenner han sykehistorien til hele familien. Derfor trenger han ikke å bruke tid på å spørre om alt mulig. Jeg bare forklarte hva som hadde skjedd og hvordan armen kjennes ut og så skrev han ut betennelsesdempende medisin for en kort periode og sendte rekvisisjon til MR. Siden jeg jobber på natt og det ikke er pasienter som er fysisk pleietrengende der jeg jobber, slipper jeg å bli sykemeldt også. Det er jeg veldig glad for.

Så nå får jeg bare fortsette med venstrehåndsarbeidet mitt og håpe at jeg ikke har skadet sener eller muskler i armen. En betennelse går det jo vanligvis an å få bukt med og om det skulle være mer omfattende så finner de vel ut av det på MR. Og jeg finner stadig ut at jeg er glad for at jeg har en lege som vet hvem jeg er!

, Averøy

Hestia var ilden og hjertets gudinne. Den som holdt liv i flammen... Fordi min mann D og mine to voksne sønner er det viktigste i mitt liv, har jeg lånt navnet. Uansett hva som skjer, er mitt hjerte hos disse tre og det vi har sammen.

Norske blogger
hits